Emne 1: Opplysningsfilosofene

Opplysningsfilosofene

Voltaire

Voltaire var en opplysnings filosof som var kritisk til religion. Han kritiserte bibelen, og  var sterk motstander av gamle holdninger. Han gikk i front for ideen om det han mente var en "naturlig religion", altså deisme. Med dette menes en religiøs retning hvor det finnes en Gud som har skapt alt, men som verken styrer verden eller viser seg for folk. Mennesker må selv finne innsikt og utvikle seg og sitt liv. Voltaire mente at det ikke burde være innblanding mellom stat og kirke. Staten skulle ikke legge seg bort i folks tro, mente han. Voltaires deisme bidro til ateisme, til teorier om ytringsfrihet, toleranse, religionsfrihet og menneskerettigheter.  

Montesquieu

Montesquieu var en av opplysningsfilosofene og var opptatt av tanker rundt politikk og samfunn. Det viktigste arbeidet hans er "De l'esprit des lois" eller "lovenes ånd" i 1748. Han introduserte maktfordelingsprinsippet går ut på at makten skal fordeles mellom tre organer; det utøvende, det dømmende og det lovgivende organ. Han en maktfaktor må balanseres av en annen og ingen autoritet kan overstyre de andre.

Jean-Jacques Rousseau

Rousseau var den viktigste filosofen på 1700-tallet når det kom til spørsmål om folkesuverenitet og folkestyre. Han ville svare på hvordan politisk og personlig frihet kunne forenes med forpliktende fellesskap. Han var opptatt av den idylliske naturtilstanden og menneskes individuelle frihet. Rousseau mente at det var i strid med naturen å underkaste seg andres vilje uten samtykke. Menneskene hadde før vært frie, før de inngikk i samfunn. Denne idylliske naturtilstanden var umulig å vende tilbake, men Rousseau mente at menneskene kunne erstatte tapt natur, og dette ved å utnytte samfunnets ressurser. Dette skriver han om i "om samfunnspakten" fra 1762.
Han mente at  menneskene måtte inngå en kontrakt hvor de sier seg enige om å slutte seg sammen i et fellesskap. Kontrakten var frivillig og derfor lovlig. det blir da en slags felles stemme og man sier at "allmennviljen" hersker. Dette er felles erfaringer og interesser. Den beskytter mot andres og egne særinteresser, den vil verne mot tilfeldig maktbruk og utjevner sosial likhet. Det viktigste for Rousseau var likevel at det oppstår virkelig frihet. Folkets makt var absolutt og regjeringen står under lovene. Folket kunne oppheve regjering og styreform om nødvendig. Rousseau mente på en annen side at allmennviljen bare kunne la seg utvikles i små, egalitære og republikanske samfunn. Når menneskene lot seg representere av andre, var de ikke lenger frie. Rousseau var likevel for det moderne representative demokratiet og kjempet for nettopp dette.

John Locke

Locke mente at gode utdanningssystemer kunne reformere og utvikle både mennesker og samfunn. Han mente også at menneskene ble formet igjennom erfaring og miljø. For Locke, betydde frihet trykke- og talefrihet. Menneskets fundamentale rettigheter omfattet retten til sitt eget liv, i tillegg til politisk frihet og til sin egen eiendom.
Når det kommer til individ og stat, mente Locke at staten bare var lovlig dersom den godtar folkets samtykke til å bli styrt. Staten skulle også verne om liv, frihet og eiendom. Folket kan gjøre opprør dersom ikke staten gjør som den skal. Makten lå til sist hos folket.
John Locke skrev to avhandlinger om styresett og et essay om menneskets forståelse. Disse fikk en avgjørende betydning i opplysningstiden. Tanken om folkets makt stod sterk i England i 1688-89, under den ærefulle revolusjonen, ved innføringen av et konstitusjonelt monarki og da kongen ble bundet av parlamentet i viktige saker slik som lovgivning og skatter. Locke var opptatt av at det var folket, igjennom parlamentet, som skulle ha den endelige lovgivende makten.