India og britisk kolonisme

BRITISK KOLONISME AV INDIA

  

Storbritannia eller det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien. Det var også den største stormakten på 1700-og 1800-tallet. Når de andre europeiske landene så hvor mye Storbritannia tilsynelatende fikk ut av kolonirikene sin rundt India, begynte det store kappløpet over Afrika. Det britiske imperiet startet med ekspansjoner mot India. På begynnelsen av 1900-tallet omfatter imperiet om lag 450 millioner mennesker og dette utgjorde en fjerdedel av verdens befolkning og rundt 35% av verdens totale landområde. Under de britiske koloniene ble britenes språk, kultur og politikk spredd over deler av verden. Dette kan så ha bidratt til at engelsk ble det ledende verdensspråket. India var kronjuvelen i det Britiske imperiet.

Britisk-India omfattet områder som i dag er India, Pakistan og Bangladesh i tillegg til deler av Burma. Suez-kanalen fantes på dette tidspunktet ikke, så for å komme til India måtte britene seile langs hele Afrikas kyst. India var den kolonien som britene hovedsakelig tjente penger på. 

Bakgrunnen for koloniseringen av India var hovedsakelig økonomisk. Britene ville ha særlige handelsprivilegier i India. På dette tidspunktet kan man se på India som et lappeteppe av mange forskjellige kongedømmer, men ikke en politisk enhet med navnet India. Tanken om et samlet land oppstod igjennom britiske og europeiske ideer. Britene opprettet India som en administrativ enhet. Selskapet "det britiske Ostindiske kompani" startet som et aksjeselskap av handelsmenn med investorer i London. Selskapet endte opp med å regjere India og fikk styrende og militær makt. Selskapet falt omtrent 100 år etterpå og da vedtok det britiske parlamentet "Goverment of India Act", hvor styringen av India ble delt inn i tre ansvarsfordelinger. Det ble opprettet en egen ministerpost i den britiske regjeringen som "Secretary of State for India".

Inderne hadde gode råvarer som britene interesserte seg for. Blant annet bomull, te og krydder. Britene hadde en overlegen teknologisk og militær styrke. De brukte "spitt og hersk-teknikken" ved at de stille hinduistene og muslimene mot hverandre for å gjøre invasjonen enklere for seg selv. I hovedsak var det de økonomiske interessene av råvarer som fikk britene til India. Produktene kunne brukes til andre nye produkter i Storbritannia og som også gledet folket hjemme. Den industrielle revolusjonen i Storbritannia gjorde at de trengte nye markeder for å kunne omsette varene sine, og dette fikk de utnyttet til sitt beste ved hjelp av tollbarrier.

Britene var i utgangspunktet ikke interessert i å blande seg inn i de indiske sitt levesett og skikker. Likevel begynte britene fra midten av 1800-tallet og europeisere landet. Den britiske lov ble innført og i tillegg ble det påtvunget med britiske institusjoner og utdanning. Britene bygde jernbaner og vannings- og dreneringssystemer. Et britisk skolevesen ble også opprettet. Britene prøvde også å kristne inderne, men lyktes ikke med dette.

Inderne følte seg til en viss grad økonomisk undertrykket av britene. Til dels også kulturmessig, dette ettersom at britene innførte sine egne lover, regler og kulturelle fordommer i landet. Britene presset på inderne et helt nytt styringssystem.

Koloniseringen av India gjorde at utdanningssystemer ble dannet, britisk språk, kultur og teknologi har også vært med å påvirke utviklingen av India i dag. Bomullsindustrien er fortsatt Indias viktigste industrigren. India er etter Kina verdens største produsent av bomullsvarer.

 En ting som skiller seg ut ifra denne kolonien i forhold til de andre koloniene er hvordan britene styrte i India. Britene tillot i større grad enn de andre kolonimaktene ha en del løsere søyler på ulike områder. Blant annet lettet britene trykket i koloniene ved at de tillot et mer lokalt selvstyre, selv om den britiske loven var gjeldene. Britene tillot også framveksten av en lokal middelklasse og la grunnlaget i India for en fungerende statsadministrasjon, noe som i hovedsak skiller seg ut ifra de andre kolonimaktene. Når koloniene ble avkolonisert var det mange av koloniene som ikke hadde noe statelig fungerende administrasjon. Dette hadde Inderne fordi de var opptatt av utdanning for inderne og de fikk også jobber i det offentlige. Selv om, inderne ikke ofte fikk høye lederstillinger, skjedde det med jevne mellomrom. Som et resultat av dette var det kortere vei for britene å gi ifra seg makten, i forhold til andre kolonier. En annen ting var at selv om det fantes kulturelle fordommer ble ikke inderne på samme måte kulturelt knyttet til britene som de andre kolonirikene.

Vi kan på en måte si at britene gjorde India «kjent», på grunnlag at de ville forhandle med dem og utnytte de råvarene landet hadde, noe som videre gjorde at andre land også ville gjøre det samme. Likevel utnyttet ikke alltid britene handelsprivilegiene sine på en slik måte at det gagnet inderne, men nettopp dem selv. Britene kjøpte råvarer veldig billig av inderne og brukte dem for å produsere egne produkter. Men de produktene som ble solgt tilbake til India var derimot ikke billig. Dette tapte inderne på og ettersom at britene begynte en delvis industrialisering i India var det derfor mange som mistet sitt levebrød på grunnlag av dette.

I 1947 ble India, og den muslimske staten uavhengig fra Storbritannia. Dette på grunnlag av etter et forsøk på å separere de hinduistiske og muslimske delene av den tidligere britiske kolonien. Muslimene i Pakistan utgjorde om lag 25% av den befolkningen og de var redde for å bli satt under hinduistisk styre etter at India ble selvstendig. Med dette ble staten Pakistan skjelt ut, og dette område skulle omfatte de områdene hvor flertallet av befolkningen var muslimer. En ting jeg synes er interessant å tenke på er hvordan konflikten mellom Pakistan og India hadde vært i dag, om det ikke hadde vært for Storbritannia. De to folkegruppene levde om hverandre før kolonitiden, så hvorfor skulle de ikke kunne gjøre nettopp dette etterpå også? Det ville sikkert vært krav om hvert sitt område, slik som Palestina-Israel konflikten handler mye om. Altså to folkegrupper som krever grenser og styre over ulike områder med religiøs betydning. Det at Storbritannia kom inn i bildet og gjorde tin mer «organisert» kan være en av årsakene til at det oppstod et ønske om to frie stater. På en annen side bidro Storbritannia til at konflikten mellom de to ble mindre kaotisk ettersom at det allerede var noen mindre tydelige mål og landegrenser.

Samling av Tyskland og Italia

·         Mazzini: gikk i front for samlingen av Italia og dannelsen av en Italiensk republikk. I hans visjon ville ikke Italia bare være fritt for Habsburg-styre, men også fra presteskapet. Republikken ville han skulle være demokratisk.

·         Han etablerte en hemmelig bevegelse: "det unge Italia". Dette var i tiårene framover en av de viktigste pådriverne for en Italiensk samling.

·         De lyktes ikke med å feie ut Habsburg-styret, men skape en større nasjonalfølelse i Italia.

·         Ved siden av republikanske og liberale bevegelser var kirken sentral i den Italienske politikken. Paven, som var kristendommens overhode var også fyrste i Italia. Han styrte store deler av kirkestaten som lå i midt-Italia.

·         1840: den nasjonalististe bevegelsen endret kurs fordi den fikk mange deltagere som håpet at det var paven som skulle stå i front og lede for en Italiensk nasjonal samling.

·         1847: demonstrasjoner i norditalienske byer → sikkerhetstiltakene ble innskjerpet av Habsburg regimet. Dette fremmet et større ønske om et samlet, liberalt Italia.

·         Revolusjon på Sicilia. Dette stimulerte til andre opprør i nord

·         Konservative og dynastiske interesser vant fram i Europa, og revolusjonene i Italia (nord og sør), og den republikken som var blitt etablert, ble dempet.

Nye allianser i Italia

·         Krimkrigen

SAMLINGEN AV TYSKLAND

·         Wienkongressen → tysk forbund

·         Ikke stat eller nasjon

·         Geografisk, men ikke  felles nasjonalfølelse eller lov - ikke felles kultur, språk

·         Småstatene styrte fortsatt seg selv

·         Mange ikke-tyskere med i forbundet

·         Europa: mål med nasjonalstater, men ikke i de tyske områdene

o    Mislikt av Russland, Storbritannia, Frankrike

o    Småstatene ville ha måttet gi fra seg makt - ikke ønskelig

o    Tyskerne følte ikke nok nasjonalfølelse, til tross for Napoleons krigene

o    Østerrike og Preussen bestod av store ikke-tyske områder

·         1850 - tysk økonomisk samarbeid (tollunion): for å forenkle handelen → Zollverein

·         Fungerte som en motvekt mot Napoleon → nye tollpriser, enklere å fortolle varene

·         Uenighet hvor grensen gikk mellom Tyskland og Danmark (Slesvig-Holstein området)

·         Tyske Slesvig-Holstein kamp mot dansk undertrykkelse → fremmet nasjonalfølelse blant tyskerne

·         Tysk offentlig mening: organisasjoner → Slesvigsk Forening (nord) og Landspartiet (sør)
 

                  ↓
 

Laget kampsanger og slagord, massemøter og retorikk som gikk ut på å karikarere den andre parten på hatske måten

·         Felles fiende  →  "de mot oss"

·         Slesvigs krig i 1848-51

·         Tyskliberalister krevde at Slesvig-Holstein området skulle løsrives Danmark. De ville dele hertugdømmene, på den måten at Holstein og Lauenburg med tysk befolkning skiltes ut, og Slesvig skulle integreres inn i det danske området helt.

·         Danmark vinner første krigen - likevel fortsatt uklar situasjon med de tysktalende i sør av Danmark

Tysklands samling

·         1860-årene: Samling av Tyskland: ledet av Preussen med våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet

·         Militære revolusjonen

o    Ny konge 1861: Vilhelm 

o    Ny statsminister 1862: Otto Von Bismarck (jernkansleren)

·          disse ledet an å modernisere hæren, styrket regjeringen på bekostning av parlamentet

·         Bismarck regjerte uten budsjett og parlament

·         Menn hadde treåring verneplikt + frie år i reservelæren = ingen andre kunne mobilisere like mange menn i hæren som Preussen

·         Utdanningsnivå og en militær organisasjon som håndterte de store utskrevne styrkene det var snakk om. Generalstaben kontrollerte styrkene

·         Sammenlignet med de militære styrken i Østerrike og Frankrike var Preussen klart overlegen

·         Tysk og dansk nasjonalisme øker etter Slesvig-Holstein konflikt

·         Danmark ville integrere hertugdømmene inn i den danske staten. Et kompromiss var å opprette en egen stat i området

·         Bismarck fikk med seg Østerrike og gikk til angrep på danskene, de gjorde motstand, men til ingen nytte

·         Bismarck fikk Napoleon med på at et samlet Tyskland under prøyssisk ledelse var riktig

·         Deretter allierte Bismarck seg med Italia og holdt Ungarn unna

·         Bismarck angriper Østerrike → to måneder etterpå må Østerrike inngå våpenhvile

·         Tyske forbundet oppløst →  en rekke stater alliert eller forent med Preussen, samlet i det nord tyske forbundet og bundet til Zollverein

·         Østerrike - statlig krise etter tap mot Preussen

·         Frans Josef var keiser og velger å alliere seg med adelen i Ungarn som utgjør 1-2% av befolkningen

·         To monarkier opprettet, Fransk Josef blir keiser av Østerrike og keiser av Ungarn

·         Frans legger planer for å ødelegge for Preussen, dette sammen med Napoleon

·         Frankrike forstod at det var Preussen som var trusselen, og ikke Øserrike

Forskjeller og likheter mellom samling av statene

Forskjeller:

·         Italia følte seg som et folk, på en bedre måte enn i Tyskland

·         Tyskland var det vanskeligere å se grensene

·         De som samlet Tyskland var også allerede innenfor politikken: ville samle til en stat pga økonomiske og politiske fordeler. Bismarck var ingen nasjonalist, men en maktpolitiker.

·         Tyskland: ovenfra og ned-makt, Italia: sterkere folkelig bevegelse

·         Større folkelige bevegelser i Italia - ikke noen personer som allerede var  innblandet i politikk

·         Hva er hensikten med å samle rikene? Hva blir konsekvensene av dette?